Kvinner med endometriose sine erfaringer i møte med helsevesenet

Endometriose er en lite kjent, men vanlig kvinnesykdom som rammer rundt ti prosent av Norges og verdens kvinner. Sykdommens symptomer forveksles ofte med sterke menstruasjonssmerter. Som følge av diffus og kompleks symptomatologi, høy komorbiditet med andre sykdommer og at det kreves kikkhullskirurgi for å fastsette endometriosediagnosen, tar det i snitt fem til syv år å få diagnosen. Det eksisterer begrenset forskning på møtet mellom helsevesenet og pasienter med endometrioseplager. Foreliggende forskning fokuserer hovedsakelig på de negative møtene. Formålet med studien tilknyttet denne hovedoppgaven var å kvalitativt undersøke hvordan et utvalg kvinner med endometriose opplever møtet med helsevesenet. I forlengelsen av hovedformålet, søker studien å belyse faktorer som kan fasilitere gode møter mellom pasienter og helsepersonell. Målet er at denne kunnskapen skal kunne benyttes for å gi innsikt i hva helsevesenet bør ta høyde for i møte med pasientgruppen. Resultatene stammer fra semistrukturerte intervjuer med femten informanter. Datamaterialet er analysert ved bruk av kvalitativ tematisk analyse. \nOppsummert indikerer funnene våre at kvinnene med endometriose har både positive og negative erfaringer fra møtene med helsevesenet før, under og etter utredning. Forskningsteamet utarbeidet følgende fire tema: «opplevelse av å møte et tungrodd, fragmentert system der ingen holder trådene samlet», «å føle seg ensom emosjonelt og i egen virkelighet», «gode møter med helsevesenet kjennetegnes av gode menneskemøter» og «det gir trygghet å få diagnosen». Informanter rapporterer om begrensende plager og at de møter et helsevesen med manglende innsikt og forståelse. Flere forteller som følge av dette om negative psykiske konsekvenser, blant annet i form av ensomhet og isolering, nedstemthet, engstelse og skam. Informantene forteller også om usikkerhet rundt egen virkelighetsoppfatning. Helsepersonell i de gode møtene karakteriseres som imøtekommende, forståelsesfulle og ivaretakende. Informanter formidler at de savner et tverrfaglig behandlingstilbud, samt psykologisk oppfølging. De som har mottatt slike tilbud, beskriver dem som både viktige for mestring av livet med sykdommen og beskyttende mot ensomhet.